Verdensveven

Blant rennende elver. Ned mot dype tjern. Skinnet fra månen skinner i natten. Nathaleksa Der går jeg. En gjengrodd sti av glatte røtter. En gjengrodd sti av slipte steiner. En innløper av blod fra en død hjort. Der går jeg. Der rår jeg. Jeg setter meg ned på kne Knytter neven og kjenner på smerten Sjølpåført og skikkelig En klar stemme trekker meg ned Ned mot det dypeste dype Det indre av et menneske kan se I ett med naturen I ett med døden Jeg ser ned i vannet Jeg blir forvandlet Jeg går ned i vannet Jeg blir hel Jeg ser ned i vannet. Stille. Blod drypper fra min panne. Og Speilbildet dør I en rennende elv. Der var jeg. Vekk fra normen Der gikk jeg En åpen sti av glatte røtter. En åpen sti av sterke steiner. Jeg ser ned i vannet Jeg blir forvandlet Jeg går ned i vannet Jeg blir hel Jeg e i vannet Jeg e den samme Jeg flyter stille Jeg dør her

Submitted by Corpse Defiler — Apr 18, 2026

Jeg maler på et lerret, Svarte fjell og mørke vann Solen brenner og dagen blir klar, For de som makter Å ro mot strømmen, av egne tanker. Å bli til noe annet, å kaste en annens anker Let deg frem til din egen våg og kast ditt anker. Let deg frem til din egen våg Og senk dine tanker Hvert skifte fra natt til dag Alt er kontrollert kaos Når tidevannet strømmer inn Og malingen renner av. Tiden, konstant i bevegelse. Et skjær under overflaten, kan være en katedral Alt rundt er urolig, akkurat som havet Stort nok til å senke han, han som ikke vet svaret Han som ror i eget vann. Etter svar i neste havn Svaberg blir slipt ned av vannet Og det blir aldri det samme Jeg fortsetter å male i mørke Et fuktig maleri i saltvann Jeg fortsetter å ro i mørke I et kjølig landskap Kunsten er svart, det må an være Ta min pensel, gå min vei Kraften, av mørke la meg male i fred

Submitted by BloodShrine — Apr 18, 2026

Et skjelett som ror langt borte fra alt Månen gjør havet blankt Alt du kan, alt du ikke vet samler seg i skygger Livet seiler forbi Silhuettene av din egen sjel Et åretak for hver tanke Et åretak for hver handling Uten tanke for verden ror du på havet I havets endeløse dyp Ingen kan høre dine siste skrik Årene graver det din grav Lange dønninger i natten Sjøen åpnes og trekker deg ned En trebåt En siste sjanse til å klamre deg fast selve livet er skjebnen veien til livet driver forbi en trebåt En siste sjanse til å klamre deg fast På havet må du forbli Til det endeløse åretaket Han som ror- uten en stjerne på himmelen Navigerer i mørke- Fortapt i mørke «Bølger kom og led meg Vind dra meg fram Stjerner skinn for meg La meg finne min havn!» Alexander: bassAnders LB: drumsKristoffer Georg: vocals, guitars, bass Submits, comments, corrections are welcomed at webmaster@darklyrics.com AVERTIA LYRICS

Submitted by Cyberwaste — Apr 18, 2026