Dødsdømt

Mann av natten, uten ære, forblir i mørket utav syne Bøddeldreng Her vi til Siver Svendsen og hans rakkerpakk minnes For alskens nedrighet og tjuvaktighet der finnes Mann av natten, uten ære, forblir i mørket utav sinn For hans steiling og flåing av hester For evig uren, slektstreets råte Mann av natten, uten ære, forblir i mørket uten verdi Skjul stanken, fjern åtsel og lik, tøm all møkka på sluffen Pariajobb, skjebne uten kall, forvist i skam fra folk og liv

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

Hun ble forført, i snaren bragt av ektemann Som glemte hustru, ed og pakt og ektestand Birgithe vekket vanhellig lyst Besatt av uvilje og mørkets dyst Med større synd de dekke vil, den de begikk Skjønt vold og grusomhet skal til, de styrke fikk Den brødefri, bedragene viv Hun må, hun miste skal sitt liv «Vi faar ta å pille Livet av hu Anne Skjer det ikke i Morgen, skjer det aldri» Dе taltes med i nattlig stund, drapsplan ble lagt For еvig lukkes skal den munn, som svor hans pakt Det ble besluttet mens de lå i favnetag At mordet skal begås den neste dag Med øks på nakke, Olsen går til skogen gjemt Hans hustru følger likt et får til slakterbenk Hun kjente ei hans onde råd Hun ante ei hans redselsdåd Hun blødende til jorden falt og sank i dødens favn Det siste ord hun fikk uttalt var et akk i Jesu navn Sitt blodbestenkte morderstål, han skjuler på sin vei Men snart er fylt hans syndemål, skjønt selv han tror det ei Den som utøser nestes blod, han skal det samme skje Med liv for liv skal gjøres bot til full gjengjeldelse For bøddeløks hans hode falt, det reddsomt var at se For du som ser og styrer alt bevar hvert menneske Birgithe som medviderske i tukthus vandre må Til straff og avskrekkelse, sin livstid det at gå Der lyder hendes Klagerøst fra Kummerfyldte Barm Hvor faaer det arme Hjerte Trøst, for al sin Sorg og Harm I evighetens jammerdal

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

Fra festningsarresten bak de syv fjell Over til Ringerikes eventyrlige skoger Med stjålet våpen i hånd skal han vandre fra sti til vei Vekk fra omhu og nåde, lukt mot helvedes rike Øksekammen banker på Stenseters dør Gjestmildhet belønnes med svindel før død Igjen og igjen, svinger han øksen Atter attende, det siste ord er sagt Igjen og igjen, maltrakteres mor og barn Atter attende, forvandles legeme til lik Døren låses og huset brennes Ingen skal kunne vitne om Walbergs dåd 2 daler vinning, 2 liv tapt Kun en til å føre slektens gang For igjen og igjen, svinger han øksen Atter attende, det siste ord er sagt Igjen og igjen, maltrakteres mor og barn Atter attende, forvandles legeme til lik Dommen falt, validert av den sjuende Hode fra hals, eksekvert som Lædels andre Drapsmannens siste ferd forsvant Tandbergmoens bål For igjen og igjen, svinger han øksen Atter attende, det siste ord er sagt Igjen og igjen, maltrakteres mor og barn Atter attende, forvandles legeme til lik Siste ord er sagt

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

Hør deres ord! De der ble bundet fast og gjemt på låver (av sine familier) De der ble behandlet som verdiløse dyr, (ustelte alene) nakne i kulden De der lå i uthus, lenket fast (eller innsperret i kasser og) i bur De der var uønsket, (sett på som) besatt av det onde, frarøvet sjelen Velkommen til dollhuset, til daarekisten Det nye århundres humanitet Velkommen til svingstolen, til korsfestelsen Det nye århundres opplysthet Lobotomien visket det syke ut på sengeløs isolasjon i daarehuset Råtnet levende (av sykdom) i anstaltens forvaring Hvor huden revner og tennene trekkes «Indspærr de Sindssvage Og afsondre dem Fra det øvrige Borgersamfund Lad deres søvn rides til Fornuft av Maren»

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

Mor, jeg nærer deg hat Far, jeg ønsker deg ondt Bror, enes eller heden gå Sammen skjenkes endelikt Mor, du vekker harme Far, du byr meg imot Bror, nål for dine hugg Forenet i hinmannsserk Lokker gres mens ondskap våkner Som kubben i ilden, nåden brennes Med øks og hakke moren straffes Inn i peisen, så slept til fjøset Mor ligger vansiret i eikekiste Far sitter ensom på øde gård Bror skal bak tukthusets slå Søster skal på steile og hjul Bakbundet med reip rundt sin hals Lemlestet og knepet med tenger Besteborgerlig ubarmhjertighet Sendte et barn skrikende i døden

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

I hine hårde dage... Det stod et blodig bryllup i Hovet ensteds Hvor lek og dans var tystnet og karene slo krets Ti midt på gulvets tilje i den mannslagne ring Stod to med dragne knive og et belte spent ikring Og som utskårne støtter i hvilende ro Står ennu fire karer i kretsen om de to De løfter tyrilysen mot det sorte bjelketak Hvor røkens hvirvlеr samles til et rugendе lag Forgjeves tvenne kvinner med hyl trenger frem Å bryte det faste gjerde der er stillet foran dem De kastes vredt tilbake av de muskelsterke menn Og spillemannen rolig går til kjellertrappen hen Nu skal han ned å tappe; ti den seirende mann Kan saktens vel behøve å kysse bollens rand I beltespenning nappes de kun med blodets tap; Så må vel åren fylles fra tønnetutens tap Men da han stod i kjeller'n han så et blålig skinn En sitte der på tønnen og stemme felen sin Og karen holdt den omvendt, tett opp til brystet klemt Og gav seg til å stryke så snart han hadde stemt Nu mannen ned seg lutet og etter tappen tog Da så han hestehoven som takt mot tønna slo Han glemte rent å tappe, han sprang i stuen opp Der løftet de fra gulvet den falne mannekropp

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

En kvinne styrtet ensom ut over berghammeren Halvt hengende, halvt liggende «Per Hagbø hadde voldt det; men gjør ham ei ondt for det» Hvisker blodige lepper på en kvestet, svanger kropp Jeg husker tydelig da tidenden om drapet Nådde frem til oss på den solfylte gården; Jeg husker hvordan det var som lysningen sank Ansiktenе stanset og fjorden ble matt Dеn siste følelse om kvelden, den første om morgenen Var at livets glede var stoppet Dommeren og lensmannen kom med morderen Liten, ung og vakker, med tiltalende øyne, som nå var sky Med klar røst og over sitt vesen et visst tekke En sammenheng med livet og ikke med døden Jeg visste han måtte halshugges, og jeg fyltes av redsel Ved å tenke meg ham gå og si seg selv: Om en måned skal jeg dø, og siden om en uke Så igjen om en dag...en time... Morder….moder….morder Ved den snødekte korsvei mistet han så sitt hode For sin moders skyld og hennes synder For det var i sannhet hun som avsluttet livet Til sin sønn, til Britt og sitt ufødte barnebarn

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026

Ak, mørk er døden, når i livets sommer Den slår med lynets fammetunge ned; I mange skikkelser den kommer – men under, ak, så få blandt os bered! Dog mens vi mørkets gjerninger udfører Og hånden, ve os, føler sig så tryg Fordi en djævel hvisket i vort øre – står hævnens Gud usynlig bag vor ryg Og når vi efter vunden seier håber At nyde byttet heelt og med velbеhag Da står samvittigheden frem og råbеr: Skjælv, menneske! o skjælv for dommens dag Snart skal mit hode nu på blokken hvile Snart falder øxen – da forbarm dig Gud! Ak! lad min sjel da hen til Jesum ile – han løste jo engang en røver ud! Farvel da fader, moder, og bekjendte O, beder, beder for min arme sjel! Tilgiver mig! skjønt jeg det knapt kan vente Thi ak, kun bitter sorg blir jer til del! –Se hist skafottet! Se det, de det broder! For røvet blod jeg ofrer eget blod! O, græd for mig, hver fader og hver moder – min sjel var også engang barnegod

Submitted by Nargaroth — Jun 04, 2026