Helter Og Kongers Fall

Mørk og skygget, værbitt åsyn Aldri blottet i vårt påsyn Han kom inn og satte seg ned (med oss) I hans øyne, ingen gnist av fred eller ro En saga, han fortalte oss, denne natt Byen han kom fra, langt i sør, var dekket av blodige slør En mann, på vandring fra land til land Tungt og dystert, uten navn En historie om død og savn Om helter og kongers klager og fall Om slag der de døde var uten tall Det var ikke annet levnet enn nød Da et gammelt rike forsvant ved sin død På sin vei, lang of seig, vandrer han med vind i hår En kappe lang i vinden slår, idet han går En kriger, uten hjem, når først ved døden frem

Submitted by VladTheImpaler666 — Apr 24, 2025

Ferdes i landet der ingenting er Slik vi ser fornuften er fremmed Slik lyset fra solen er om natten Luna ser meg, slik jeg ser henne Galskap, fylles jeg med Da trærne skriker stille Som i nøkkens rike En sang, uten toner En tone, uten klang Hører jeg fortvilelsens symfoni Tilstede her i trollriket Som spiser tankene Jeg en gang hadde om livet Vakkert får ny mening Idet legemet lokkes ned i det sorte kalde riket Til mitt opphav, stillheten Ferdes i landet der ingenting er Slik ser vi fornuften er fremmed

Submitted by Corpse Defiler — Apr 24, 2025

Som ørnens vinger, i kampen med vind Som trangen til luft, i fra havets bunn Ser hun han, i sin flukt Fuktig pust Hviskende ord Melodier formes i vinden Vakre toner Av kjærlighet Slik vil hun alltid minnes Virvel hun danser med løv i sitt hår Trist vil hun alltid forbli Byrden hun bærer tungt i sitt sinn En følge hun fikk fra sitt liv Når tåken tettner, hun svinger seg om Tåken den letter og hun faller der om Vendt mot himmelen Så ser hun håp igien

Submitted by johnmansley — Apr 24, 2025

En vind fører en tanke fra en svunnen tid Den forteller om en mann og hans viv Et annet sted, en annen tid Der skjebnen for som en hastig vind en kjørlig vinter natt Fra dør til dør med mangt i sitt sinn I alle hjem den smøg seg inn Som nå er øde og forlatt Denne tanke jeg fikk en kald vinterkveld Da solen rant og dagen stod for hell At den til meg med vinden kom Så ren og uten arr En tanke er en vandrer, så ensom på sin vei Ingen vet hvor den kom fra eller hvor den går En vandrer som meg fortalte, om en svunnen tid Var en drøm noen en gang hadde, nå er den lengst forbi En tanke og et minne fra en annen tid kan vise seg for meg Men så forsvinne uten spor

Submitted by Iron_Wraith — Apr 24, 2025

No lyrics have been submitted for this track yet.

Det er vår der han står i lunden Ved et landskap i lyset stilt Men om gleden rår verden den stunden Blir våren på hans sjel forspilt Hans sverd står plantet i tinende jord Som en søyle av tap i en verden som gror Der det brant i hans sjel er det øde og kald Slukket da lykken i avgrunnen falt Holder han håpet han alltid har hatt Men meningsfylde hvor bliver du av Skal tomheten kun slåes i sten på min grav En tyngende byrde er tapet av hjem Og den lykke han alltid beskyttet Lik gamen i helvete båret av dem Som deilder i skogen flyttet Et håp om det liv som av skjebnen forbys Brenner flimrende nå, som et døende lys Han prøver å nå det, et fåfengt mål Som å kjempe mot skygger med never og stål Men når han skjønner hva skjebnen har ham å forunne Brenner lyset ned og går til grunne Men hva nå, når han vil selv sin søken forsake For håpet gikk sist, nå står han intet tilbake

Submitted by Morgoth — Apr 24, 2025

Himmelen skalv i vrede, som var den av galskap besatt; da kveldslyset lot seg beklede, stormfullt i drakt av natt. Vinden rev i trær og stener, og regnet pisket i løvverk og grener, slik verden for høstens luner frøs, da himmelen lot helvete løs. En vandrer gikk betenksomt alene, uten mål eller mening at tjene, som, når høsten i storm lot vinteren erklære, i tankefull stillhet ei lot seg besvære. Ja, man kunne se i lynglimts skjær, at han ikke engang trakk sin kappe nær. Ved veien han gikk lå et vertshus av tre Et ly mot stormen, mot regn, mot sne. Og dog han sjelden tok ly i noget vær, var det nå som om noget ledet ham der. Der inne maktet stormen, dog glemt i vellyst folk at forene. Kun en eneste krok var mørk og gjemt Der en vandrer satt taus og alene. Nå hadde verten, i medynk for nød, tatt til seg i arbeid for husly og brød en unggutt hvis opphav i graven var lagt, av en krig som ham selv på flukt hadde brakt. Han bar vel neppe mer enn ti år Dog syntes hans vesen eldre,- Hans åsyn var preget av krigsskapte sår, hans tanke, av tap av foreldre Han bar verdig de sår som av krigen var gjort, for om han med et stykke tøy i sort, hadde dekket et manglende øye til, så gnistret det andre av tindrende ild. Og dette var det vandreren så, der han taust hadde sittet alene til nå, da var det det brast, og hans tanker bleven, et øyeblikk var han som slagen til sten; for hva er en mann, mange år om enn, som ikke kjenner sin sønn igjen. Han reiste seg opp og gikk sakte, Med skjelvende, langsomme skritt Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte, Til det lykkelige liv han engang kalte sitt. Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt, Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt, for om han endelig øynet sin lykke at fornye, stod prisen til slutt i så alt for mye.

Submitted by Infernal Flame — Apr 24, 2025

Gutten vendte sin seende side mot mannen, da skjebnen slo til på den blinde annen; Ja, et eneste øyeblikk var alt, slik at gutten snublet, han vaklet og falt, og verten som da ved hans side stod, han reiste sin knyttede neve og slo. Da trakk vår vandrer sitt sverd i vrede, som var han ei vel forvart og stod som trollbundet, sverdet rede, men angret umiddelbart. Ja, vandreren angret sitt kostbare trekk, Han ønsket at legge sverdet vekk. Men veien tilbake var ikke åpen, for andre der hadde og trukket våpen. Han lukket sitt sinn og lot sverdet hvine, slåss for en sønn slik en bjørn for sine. Og da gnyet av kamp tilslutt døde hen, stod der ikke en eneste fiende igien. Langsomt lot han sverdet, og stod, blandt de falne, som ubeveget; men om hans sverd var farget av fienders blod var blodet på hans lepper hans eget. Han visste han nå var døden nær, man åndet forrevet i siste besvær, for, før han i mørket efter blev fangen å se sin sønn, denne siste gangen. Og nå, ved enden, taltest de ved, om hva som var og det som ble, og da stormen lettet for morgensol rød, stod gutten ved mannen og tok sitt adjø de talte om krigen og nøden derav, om en viv, en mor, et hjem og en grav. Men for et liv i mørke var løgnen kun lønn, for gutten som stod der var aldri hans sønn, men en flyktning blandt mange i tårer og blod, som i medynk lot vandreren bli i sin tro. Og vandreren, blindet for morgenrøde, han smilte til slutt i lykke, og døde.

Submitted by Nargaroth — Apr 24, 2025